Pedagogisk grunnsyn. Mitt ståsted, so far!

Kva er det egentlig me meiner me eit pedagogisk grunnsyn, kva er det?

Pedagogisk grunnsyn er dei ideane og oppfatningane som ligg i botn for dine pedagogiske handlingar. Moment som virkelighetsoppfatning, religiøs tru og livsyn, politisk ståstad og menneskesyn speler her inn.

Bowen og Hobson har grovsortert pedagogisk tenkning og praksis i to grupper; tradisjonalisme og progressivisme. Men som sagt er dette bare heilt grovsortert, og kan bare betraktas som ein innledande orienterting i det pedagogiske fagfeltet. Den store kontrasten mellom dessa to grunnsyna er at i tradisjonalismen var fokuset på noe. Det ble vektlagt at det var noen som ble undervist i noe. Det var faginnholdet som var i fokus, ikkje eleven. For tradisjonalistane var undervisninga overføring av kunnskap, læraren var autoritær og aktiv, mens elevane var stille og passive.
Den rake motsetninga er da progressivismen, som var elevsentret, her var det elevens interesser som var i fokus. Her skulle man lære gjennom å oppdage og kunstruere. Læreren var her som ein tilretteleggar, motivator og veiledar for eleven.

Men i hvilken av desse to grunnsyna kjenner eg meg sjøl igjen? Kven av desse to føler eg at eg representerer? Det kommer helt klart fram for meg at eg er ein progessivist. Når eg skal bli lærar, skal det var eleven som er i fokus. Som ein smart mann ofte seier i timen, er det stor forskjell på undervisning og læring, og eg er av den oppfatning av at elevar lærer mykje betre av å få var me å ta del i undervisninga, ikkje bare sitte stille og høyre etter / late som di høyrer etter. Så eg ser for meg meg sjøl som ein lærar som tilrettelegger, motiverer og inspirerer elevane til læring, gjennom god veiledning.

Men som nevnt tidelegare er dette bare grovtsortert, innan for desse to grunnsyna kjem der fleire andre syn. Me har blandt anna Psykoanalysen, Behaviorismen og Humanismen.

Etter å ha lest kva dei forskjellige står for, har eg merka at alle har noko som tiltale meg og det eg står for som framtidig lærar, men må sei at det er den humanistiske psykologien eg kjenner meg mest igjen i. Her er det det humane, det meneskelige som står i sentrum. Menneskesynet er her positivt, og mennesket er fra fødselen godt, fritt og ansvarleg. Man må gi barna sjangsen til å ta ansvar sjøl, når det gjelder å lære seg noko. Me kan ikkje bli ståande å banke kunskapen inn i hovudet deira. For mennesket er født med ein innebuande trang til å utforska og lære seg ting. Det gjeld bare å stimulera ønsket om å lære. Med andre ord legge til rette for at skulen skal bli ein inntresant lærestad. Dette er noko eg håper å oppnå når eg ein gong blir lærar.

Vil også trekke inn litt fra behaviorismen, dette meg "tabula rasa". At eit barn ved fødeselen er ei ubeskreven tavle. At alle barna har muligheten til å lære det meste, bare man får den rette påvirkninga og stimuleringa til å ville lære det. Går man virkeli inn for å lære noko så er eg overbevist om at det er mulig å få til. Det er selfølgeli enkelte som tar det fortere enn andre, men eg trur personli det er mulig for alle, det gjeld bare å "angripe" det på den rette måten.

Eg kan me andre ord ikkje sei at eg er ein typisk behaviorist elle humanist, men det er da heller ikkje målet, målet er å skape mitt eget pedagogiske grunnsyn, me å plukke litt her og der, og i løpet av skoleåra her på HSH reknar eg me eg kan ut i skolen med mitt Ole johanistiske grunnsyn inannfor pedagogikk, som eg nå er i ferd me å utarbeide. Men veien er fortsatt lang, utan at eg mistar motet av den grunn:)