Pedagogisk grunnsyn. Mitt ståsted, so far!

Kva er det egentlig me meiner me eit pedagogisk grunnsyn, kva er det?

Pedagogisk grunnsyn er dei ideane og oppfatningane som ligg i botn for dine pedagogiske handlingar. Moment som virkelighetsoppfatning, religiøs tru og livsyn, politisk ståstad og menneskesyn speler her inn.

Bowen og Hobson har grovsortert pedagogisk tenkning og praksis i to grupper; tradisjonalisme og progressivisme. Men som sagt er dette bare heilt grovsortert, og kan bare betraktas som ein innledande orienterting i det pedagogiske fagfeltet. Den store kontrasten mellom dessa to grunnsyna er at i tradisjonalismen var fokuset på noe. Det ble vektlagt at det var noen som ble undervist i noe. Det var faginnholdet som var i fokus, ikkje eleven. For tradisjonalistane var undervisninga overføring av kunnskap, læraren var autoritær og aktiv, mens elevane var stille og passive.
Den rake motsetninga er da progressivismen, som var elevsentret, her var det elevens interesser som var i fokus. Her skulle man lære gjennom å oppdage og kunstruere. Læreren var her som ein tilretteleggar, motivator og veiledar for eleven.

Men i hvilken av desse to grunnsyna kjenner eg meg sjøl igjen? Kven av desse to føler eg at eg representerer? Det kommer helt klart fram for meg at eg er ein progessivist. Når eg skal bli lærar, skal det var eleven som er i fokus. Som ein smart mann ofte seier i timen, er det stor forskjell på undervisning og læring, og eg er av den oppfatning av at elevar lærer mykje betre av å få var me å ta del i undervisninga, ikkje bare sitte stille og høyre etter / late som di høyrer etter. Så eg ser for meg meg sjøl som ein lærar som tilrettelegger, motiverer og inspirerer elevane til læring, gjennom god veiledning.

Men som nevnt tidelegare er dette bare grovtsortert, innan for desse to grunnsyna kjem der fleire andre syn. Me har blandt anna Psykoanalysen, Behaviorismen og Humanismen.

Etter å ha lest kva dei forskjellige står for, har eg merka at alle har noko som tiltale meg og det eg står for som framtidig lærar, men må sei at det er den humanistiske psykologien eg kjenner meg mest igjen i. Her er det det humane, det meneskelige som står i sentrum. Menneskesynet er her positivt, og mennesket er fra fødselen godt, fritt og ansvarleg. Man må gi barna sjangsen til å ta ansvar sjøl, når det gjelder å lære seg noko. Me kan ikkje bli ståande å banke kunskapen inn i hovudet deira. For mennesket er født med ein innebuande trang til å utforska og lære seg ting. Det gjeld bare å stimulera ønsket om å lære. Med andre ord legge til rette for at skulen skal bli ein inntresant lærestad. Dette er noko eg håper å oppnå når eg ein gong blir lærar.

Vil også trekke inn litt fra behaviorismen, dette meg "tabula rasa". At eit barn ved fødeselen er ei ubeskreven tavle. At alle barna har muligheten til å lære det meste, bare man får den rette påvirkninga og stimuleringa til å ville lære det. Går man virkeli inn for å lære noko så er eg overbevist om at det er mulig å få til. Det er selfølgeli enkelte som tar det fortere enn andre, men eg trur personli det er mulig for alle, det gjeld bare å "angripe" det på den rette måten.

Eg kan me andre ord ikkje sei at eg er ein typisk behaviorist elle humanist, men det er da heller ikkje målet, målet er å skape mitt eget pedagogiske grunnsyn, me å plukke litt her og der, og i løpet av skoleåra her på HSH reknar eg me eg kan ut i skolen med mitt Ole johanistiske grunnsyn inannfor pedagogikk, som eg nå er i ferd me å utarbeide. Men veien er fortsatt lang, utan at eg mistar motet av den grunn:)

Så var det klart for praksis!

Etter 4 veker her på HSH er me nå klare for praksis, elle rettare sagt observasjonspraksis. Me skal ut i skular og observere korleis det er der. Det er mange nyttige erfaringar me kan få oss på ei sånn veka. Men kva?

Nå når me skal ut og observerer, komme me te å få eit mykje klarare bildete øve korleis skulekvardage er idag, den er sikkert veldigt forandra i forhold til ka mongen opplevde når dei sjølv gjekk på barnaskulen. For min egen del har eg allerede jobba 2 år på skule, så eg vil sei eg allerede har eit godt innblikk i korleis det foregår, men vil det sei at denne observasjonspraksisen ikkje er like nyttig for meg? Absolutt ikkje! For skulekvardagen fra ein skule te ein anna kan var som natt å dag. Eg har jobba på to forskjellige skular å må sei at skilnaden mellom dei var merkant! Eg var først på ein skule der alt virka greit, skulen var oversiktleg, klasseromma var romslige og det virka som eit godt læremiljø for dei små håpefulle som gjekk der. Før ferda mi tok meg til ein skule der alt virka heilt ut av kontroll, kapastiten på skulen var heilt sprengt i antallet elevar, der yldra øve alt, masse bråk å for meg virka det som fullstendig kaos. Det var ingen lett jobb å var lærar der, utfordringa for å skapa eit godt læremiljø var stor. Etter første dagen min der må eg innrømma at det var ein ganske forundra kar så satte seg i bilen å kjørte heim. Hadde aldri førestilt meg den enorma forandringen me å bytta fra ein skule til ein anna. Heldigvis er dette noko kommunen er i ferd me å gjer noko med, ein ny skule er under oppbygning, for å dele opp det altfor store elevantallet. Heldigvis, men me må var oppmersame på at på nokre skular er kvardagen sånn.

Dette var eit døme på kor stor skilnaden i skulekvardagen det kan var fra skule til skule. Det er noko me bør tenka øve når me nå ska ut i praksis, ver klar øve at sånn di gjer det på akkuratt den skulen me er på, absolutt ikkje treng var fasitsvaret på korleis ein skule blir dreven i dag. Derfor er det vikti at me får komme ut å sjå, korleis gjer dei det her? syns me det er den beste måten, eller ville me kanskje ha løyst den oppgava/situasjonen på ein anna måte. Viktig at me drøftar med medelevar det me observerer. Høyre kva di andra syns om det me har vore me på. For me komme utvilsomt til å få mange mange gode tips, til me sjøl skal bli lærarar. Men kanskje også nokon me ikkje trenge ta med oss videre. Derfor eg det vikti at me møter opp lærevillige, og ikkje allerede ha ei formeing om at den måten me trur me ville gjort ting på nødvendigvis ville vore den beste. Kan godt var at den er det, men åpenheten for nye metodar må var til stede. Vis ikkje kan me likegodt holde oss heima.

Eg gler meg vertfall til praksisveka, og til å suge te meg alle nyttige tips. Me er der tross alt for å lera, og eg er sikker på at me får mykje nyttig å putte opp i kunnskapssekken vår, i vår ferd mot å bli den gode lærar.

Og det vil me vel alle bli?:)

Hvorfor vil jeg bli lærer?

Som så mange andre sikkert svarte da de på barneskolen ble spurt om hva di skulle bli når di ble store, svarte også jeg at jeg vertfall ikke skulle bli lærer! Men hva har skjedd, fra da til nå? Hva har forandret mitt syn på læreryrke så radikalt at jeg nå sitter på skolebenken for å bli nettopp lærer?

Min ”lærerkarriere” startet etter videregående, når jeg totalt uten å vite hva jeg ville bli, endte opp på idrett grunnfag ved HSH på Stord. Skal innrømme at eg viste lite om hva det egentlig var jeg hadde begynt på. Og at vi skulle ut i praksis kom derfor som en stor overraskelse på meg. At dette virket skremmende skal eg ikke nekte for. Meg som lærer, kunne det gå bra? Praksisen og året på HSH gjekk imidlertid over all forventning. Det å prøve seg litt som lærer ga mersmak. Dette var noe jeg ville teste ut mer, og det fikk jeg muligheten til da jeg i stedet for militære skulle ut i siviltjenste. Jeg blei plassert på Grinde skole, hvor jeg skulle fungere som lærerassistent. Men jeg fikk fort beskjed om at jeg skulle bli satt til større oppgaver enn som så. Der fikk jeg tildelt ansvaret for gymnastikken for 3 trinn, så dette blei et veldig lærerikt år for meg, selv om jeg i starten stussa litt på om jeg var moden for dette, med all planlegging og det som følgte med et slikt ansvar. Men dette gjekk overraskende bra. Jeg hadde det kjekt og elevene hadde det kjekt, og jeg lærte veldig mye om hvordan jobbhverdagen til en lærer kan være.

Det å jobbe et helt år på skule, med så mange kjekke kollegaer å kjekke barn, var til stor inspirasjon for meg. Det å virkelig kunne hjelpe disse barna til å endelig forstå ting di kanskje hadde slitt med på skolen tideligere, være der for dem, å hjelpe dem og virkelig føle at du gjør noe nyttig for alle disse barna. Dette var noe jeg kunne tenke meg å jobbe med, uten tvil. Læreryrket virker så mye mer inspirerende når du har vert der og opplevd det fra en lærers ståsted, enn fra en elevs.

I og med at siviltjenesten min var over først i november var det ingen mulighet for å ta opp igjen lærerstudiene i fjor, derfor fekk eg jobb på Førre skole, der eg var assistent og var med en del inn mot enkelte spesialelever. Det å være med på å sjå den utviklingen de hadde pga jobben eg som lærer var med å gjorde, var veldig gledelig og oppleve for min del. Sjøl om det var noen veldig harde å frustrerende dager, var det likevel en glede å gå på jobb, når du går til jobb i vissheten om at den jobben Jeg skal gjør i dag kan bety så uendelig mye for den/de elevene. Jeg vil si det er hovedgrunnen til mitt yrkesvalg, gleden av å kunne hjelpe!

Når man har vert og opplevd skolehverdagen som lærer innser man fort at en lærer har flere roller en å bare lære fra seg. På barneskolen blir man nesten som en reserve foreldre, der oppdragelse må stå sterkt i fokus. Du må også kunne opptre som ”ambulansepersonell” om en ulykke skulle inntreffe, for hva gjør du om det skulle skje noe når du er alene med klassen, en knekt arm eller fot, du må være forberedt på det meste. Du må var både støttespiller å venn. Og i tillegg skal du var den myndige og respekterte lærerskikkelsen i klassen, sjefen! Så det e og var lærer er ingen enkel sak, men det er ei utfordring jeg ser fram til å ta fatt på. Eg er ganske overbevist om at dette er yrket for meg, eg håper eg har rett!