Sosialisering

Sosialisering betyr at vi lærer oss dei grunnleggjande verdiane og normene i samfunnet. Så for at vi skal bli sosialisert inn i et samfunn så må verdiar, normer, ferdigheiter og kunnskapar overføres frå den eine generasjonen til den neste. Vi seier at individet blir sosialisert inn i samfunnet, og dei som utfører sosialiseringa, kallest sosialisatorar. Sosialisering er nødvendig for å skape et fellesskap mellom medlemmene i samfunnet, og for at de skal kunne fylle alle rollene som trengs om samfunnet skal bestå.


Sosialisering er noe som pågår hele livet, men den er særlig viktig under oppveksten. Alle barn må lære språket og korleis dei skal oppføre seg i dagligdagse situasjonar. Dei må læra seg å ta omsyn til andre og læra seg å tilpassa seg ulike grupper, samtidig som de også skal læra seg å bli sjølvstendige individ. De må også ha kunnskapar om spesielle typar roller. Dette kan være rollen som son, bror, elev osv.

Vi skiljar mellom primærsosialisering, og sekundærsosialisering.
Primærsosialisering er den sosialiseringa som føregår i heimen.
Sekundærsosialisering er den sosialiseringa som føregår utanfor heimen, blant venner, på skolen, i idrettslaget eller i musikkorpset. Sosialiseringa føregår heila livet, og vi forandrar oss og endrar våre holdningar etter kvart som vi lærer noko nytt.

Arv og miljø er to viktige faktorer som har innvirkning på hvordan vi utvikler oss. Eg vil ta for meg miljøet. For kva er det som påverkar mest? Er det foreldra, læraren, venner, media eller organisasjonar og liknande, bare for å nemna nokon. Det er mange ting her som er tunge faktorar for eit individs sosialisering. Nå er det jo slik at barn ofte byrjar i barnehage allereie får dei er 1 år gamle. Dette har sjølvklart ein påverknad på barnet. Før var det ofte heime hos mor og far mykje lenger enn det som er tilfellet i dag. Eg trur likevel at foreldre har ein veldig stor innflytelse på korleis barn blir ”forma”. Moglegvis den største.

Barn blir utan tvil påverka av korleis ting er i heimen. Gjer dei alltid som dei vil heime, og bestemmer alt det, så trur dei at det kan vera slik overalt. Då trur dei at dei alltid kan vera den som bestemmer, også på skulen og i andre samanhengar. Dette medfører at lærarane på skulane får ei veldig vanskeleg oppgåve. For mange barn er av den oppfatninga av at det er foreldra som er dei store ”herskarane”, så vis dei tillat alt er det ingen andre som kan komme inn å sei at nei det får du dykk ikkje lov til.


Men foreldre er ikkje åleine om å vera med å forme. Eit barn blir forma av alle miljø det beveger seg i. Noko som er fint illustrert i Bronfenbrenners økoligiske modell.

Bronfenbrenner legger stor vekt på samanhengen og samspelet mellom dei ulike miljøa som barna beveger seg i. Han er også opptatt av korleis de ulike miljøa påverkar kvarandre. Dette har stor betyding for kvaliteten på barnas oppvekstmiljø.
Han deler miljøet i fire ulike nivå, som han kallar, mikro-, meso-, ekso-, og makrosystemet.

Dette er ein veldig fin å oversiktleg modell som eg syntes viser godt korleis sosialiseringa skjer hos eit barn.