Sosialisering

Sosialisering betyr at vi lærer oss dei grunnleggjande verdiane og normene i samfunnet. Så for at vi skal bli sosialisert inn i et samfunn så må verdiar, normer, ferdigheiter og kunnskapar overføres frå den eine generasjonen til den neste. Vi seier at individet blir sosialisert inn i samfunnet, og dei som utfører sosialiseringa, kallest sosialisatorar. Sosialisering er nødvendig for å skape et fellesskap mellom medlemmene i samfunnet, og for at de skal kunne fylle alle rollene som trengs om samfunnet skal bestå.


Sosialisering er noe som pågår hele livet, men den er særlig viktig under oppveksten. Alle barn må lære språket og korleis dei skal oppføre seg i dagligdagse situasjonar. Dei må læra seg å ta omsyn til andre og læra seg å tilpassa seg ulike grupper, samtidig som de også skal læra seg å bli sjølvstendige individ. De må også ha kunnskapar om spesielle typar roller. Dette kan være rollen som son, bror, elev osv.

Vi skiljar mellom primærsosialisering, og sekundærsosialisering.
Primærsosialisering er den sosialiseringa som føregår i heimen.
Sekundærsosialisering er den sosialiseringa som føregår utanfor heimen, blant venner, på skolen, i idrettslaget eller i musikkorpset. Sosialiseringa føregår heila livet, og vi forandrar oss og endrar våre holdningar etter kvart som vi lærer noko nytt.

Arv og miljø er to viktige faktorer som har innvirkning på hvordan vi utvikler oss. Eg vil ta for meg miljøet. For kva er det som påverkar mest? Er det foreldra, læraren, venner, media eller organisasjonar og liknande, bare for å nemna nokon. Det er mange ting her som er tunge faktorar for eit individs sosialisering. Nå er det jo slik at barn ofte byrjar i barnehage allereie får dei er 1 år gamle. Dette har sjølvklart ein påverknad på barnet. Før var det ofte heime hos mor og far mykje lenger enn det som er tilfellet i dag. Eg trur likevel at foreldre har ein veldig stor innflytelse på korleis barn blir ”forma”. Moglegvis den største.

Barn blir utan tvil påverka av korleis ting er i heimen. Gjer dei alltid som dei vil heime, og bestemmer alt det, så trur dei at det kan vera slik overalt. Då trur dei at dei alltid kan vera den som bestemmer, også på skulen og i andre samanhengar. Dette medfører at lærarane på skulane får ei veldig vanskeleg oppgåve. For mange barn er av den oppfatninga av at det er foreldra som er dei store ”herskarane”, så vis dei tillat alt er det ingen andre som kan komme inn å sei at nei det får du dykk ikkje lov til.


Men foreldre er ikkje åleine om å vera med å forme. Eit barn blir forma av alle miljø det beveger seg i. Noko som er fint illustrert i Bronfenbrenners økoligiske modell.

Bronfenbrenner legger stor vekt på samanhengen og samspelet mellom dei ulike miljøa som barna beveger seg i. Han er også opptatt av korleis de ulike miljøa påverkar kvarandre. Dette har stor betyding for kvaliteten på barnas oppvekstmiljø.
Han deler miljøet i fire ulike nivå, som han kallar, mikro-, meso-, ekso-, og makrosystemet.

Dette er ein veldig fin å oversiktleg modell som eg syntes viser godt korleis sosialiseringa skjer hos eit barn.

Leik og læring!

Leik og læring er to ord eg meiner høyrer saman i skulesamenheng. Det er mykje leikprega aktivitet som kan gi godt læringsutbytte for elevane i skulen. Leik er noko som dei aller fleste syns er kjekt og dersom di kan læra noko samtidig er det bare vinn vinn situasjon for alle. Men lek for bare leken si skyld bør ein ikkje ha for ofte.

Fysisk aktivitet er viktig for barn, og gjennom leik kan dette var ein god arena for nettopp dette. Barn som får mykje fysisk aktivitet viser seg også i mange tilfeller som meir lærevillige.

Eit eksempel på lærenyttig leik som eg har praktisert ein del i mi tid i barne skulen er dette med pengar. At me lagde butikk, klypte opp pengar og lekte at me skulle på butikken for å kjøpe. Då lagde me ein gong lappar så kosta det 10 kr for lappar, 2 kr for smør, 3 kr for syltetøy og 3 kr for sukker. Eit glas saft kosta 5 kr. Då lekte me at me var på cafè, og elevane måtte bestille det dei ville ha og også rekne ut kor mykje pengar dei trong for å kjøpe dette. Dette syns ungane var veldi kjekt og trur dei lærte av det. Dei blei mykje meir stødige på detta med pengar og eg trur dei etter dette hadde vert mykje meir komfortable om dei stod på ein butikk med pengar i handa og skulle kjøpa noko. Med andre ord ein lærerik aktivitet i leikform.


Det finnes selfølgeleg også mange andre sånne eksempel på læringsretta leik i skulen. Og det er noko eg syns me skal nytte oss av.


For det bør ikkje væra noko tvil om at leik er viktig, både for barn og for vaksne. Leik er nyttig i skulen og man kan faktisk lære noe av det. Viss man skal bruke leik i skulen er det derimot viktig at man tenker over kvifor man bruker det. Brukest leiken fordi me som lærarar eller elevane trenger eit lite avbrekk eller brukes den fordi elevane kan lærer noe nyttig av den? Så lenge leiken er målretta og har ei meining vil den være svært nyttig for barna i skulen. Eg meiner at man som lærer så absolutt bør utnytte den verdien leik har for barn, og bruke den i læring.

Undervisningsplanlegging

Vi som lærere må planlegge undervisningen i flere nivåer. Planlegge et helt skoleår, planlegge perioder, uker, dager og til slutt enkle økter. Med andre ord blir det en del planlegging. Det jeg nå vil gå inn på er hva jeg mener er viktig å huske på når jeg skal planlegge en økt.

Når man skal planlegge en økt er det tre sentrale spørsmål som dukker opp. Hva er det vi skal gå gjennom, hvorfor vi skal gå gjennom det, og hvordan skal vi gå gjennom det.Det første man altså må tenke på er hva skal innholdet i timen være. Er f.eks faget matte og temaet sansynlighet, seie det seg nesten selv at innholdet har om sansynlighetsrekning å gjøre. Det man da kan sette seg opp, er en mening om hva målet for denne timen skal være, hvorfor vi skal gå gjennom akkuratt dette stoffet. I dette tilfellet kan målet være å forstå begrepet sansynlighet, og hva dette er.Deretter kommer man da til hvordan en skal oppnå dette målet. Skal man som lærer gå gjennom stoffet på tavla, skal elevene jobbe kvar for seg, elle skal di kanskje sitte i grupper å jobbe? Man må tenke på med hva arbeidsmåte man har størst sjangs til å oppnå målene med.Hvordan man legger opp timen kan rammefaktorene var med på å avgjøre. Da man må tenke t.d. på hva utstyr, tid og rom man har til rådighet. Dette er helt klart faktorer som spiller inn når en lærer skal planlegge en økt. Noe som også er viktig å tenke på, er det at ikke alle elevene er like og har samme forutsetninger. Alle sitter ikke inne med den samme kunnskapen selv om di kanskje burde det etter tideligere timer om samme emne. Det betyr at man må prøve å tilpasse opplegget til hver enkelt elev, så godt det lar seg gjør.

Man bør også ha tenkt over hvordan man kan vurdere om elevene har lært det di skulle når man planlegger timen. For det er jo essensielt å kontrollere at timen i det hele har noen effekt. Det viktigste er ikke at du føler du mestrer lærerrollen pga det du trur er et bra opplegg, om ikke elevane lærer noe, der er tross alt det som er viktigst.




Med andre ord er det litt av kvart å tenke på når man skal planlegge en økt. For oss studenter kan det kanskje i starten virka litt skremmende, at man skal bruke så mye tid på planlegge kvar økt. Eg synes vertfall det tok veldig lang tid å planlegge timene til praksisperiodene før jul. Men etter hvert som man har fylt ut en del sånne skjemaer for undervisningsplanlegging, blir det bare mer og mer automatisert, og man har på en måte skjemaet skissert oppe i hode, og kan se for oss hvordan vi vil timen skal være. Så det skal nok ikke bli sånn at vi planlegge oss i hjel. Er vertfall det eg håper på. Etter hvert som vi blir litt mer drevne kommer det forhåpentligvis til å gå som en drøm:)

Nå er vi jo også godt på vei til å utvikle vårt eget planleggingsskjema, tilpasset etter klassens ønske og behov. Og eg må sei denne nye diamanten ser meget bra ut. Nå er det ikke lenger denne usikkerheten om hva som skal hvor. Så nå til neste praksisperiode er den klar til å ta i bruk og det ser eg fram tilJ

Motivasjon!

Motivasjon er viktig for elevane i skulen. Motivasjon kan delast opp i indre og ytre motivasjon. Ved indre motivasjon er det ofte interessa for ein ting som kan drive elevens innsats, at de syns det er noko veldi kjekt å læra om. Mens med ytre motivasjon kan det vara noko utanforståande som driv eleven i form av ei belønning eller liknande. Gullerotprinsippet er eit fint døme då dette.

Det er heilt klart best om alle elevane vart drevet av den indre motivasjonen. At dei syntes at alt på skulen var så kjekt at dei gledeleg oppførte seg eksemplarisk og gjorde alt det dei skulle uten å lage bråk og lignande. Men lev me i ein slik drømmeverden? Nei!

Så av og til treng elevane ei stimulering utanfrå som får dei til å ute sitt beste. Og det har eg lyst å dele mine erfaringar med. Det er heilt klart at ei gullerot kan gjere underverker i ein klasse. Har opplevd det sjølv ved fleire annledningar. Etter mi tid som assistent i skulevesenet, har eg observert kossen mange lærarar brukar denne metoden for å motivere elevane sine. Men det går vel ikkje an å ”lokke” elevane gjennom 10 år i grunnskulen? Derfor eg det viktig å avgrensa bruken av gullerøtter, du må ikkje bruke heile klasen med ein gang. Då kan du fort få problemer som lærar. Tenk om du lokkar elevane til å var arbeidsame og rolige med belønning heile tida, då kan du fort få problem med å få dei til å gjere noko utan belønning med ein seinare anledning, for kvifor skal dei gjere noko utan å få belønning, som dei fekk det for i førige veke? Eg hadde vertfall tenk på den måten, elle tenkte på den måten når eg gjekk på skule. Vis beskjeden før timen er: ”Vis dokke er snille og jobbe fint nå, så skal dokke få lenger friminutt.” så sa det seg sjølv at det funka bedre enn om at læraren bare bad oss om å vera stille.

Detta opplevde eg sjølv i aller høgaste grad når eg jobba ved ei Skule fritids ordning. Eg hadde ansvaret for ei ganske bøllete gruppe, og sleit ofte med å få dei til å roe seg ned, det var ofte kaos. Så eg bestemte meg for å lokke dei med at me skulle gjere kjekke ting, vis dei oppførte seg fint. Lokka me boller, vafler, kakao, bruk av gymsal, dataspeling osv. Og det fungerte jo utmerket det, te dess eg ikkje hadde så mange fleire gullerøtter på hand. Då var det tilbake til kaoset igjen. Eg ga beskjed om at dei skulle vara rolige, men fekk bare te svar: ”ka får me for det da? Me trenge ikkje vera rolige om me ikkje får noko for det”. Så eg brende meg kraftig på akkurat det der. Så det er ein erfaring eg tar me meg, du lærer av dine feil.

Så konklusjon når det gjelder å bruka belønning som virkemiddel, må var at ein ikkje må overdriva det. For det er ingen tvil om at ytre motivasjon fungerer veldi godt om du vil ha rask resultat. Men overdreven bruk kan føre til at det til slutt verkar mot sin hensikt. Det kan eg skriva under på!

Konstruksjon og design prosjekt!

Me møtte opp på sagvåg skule Fredag den 9 januar. Spente og litt intetanande om kva det var me no skulle gjera. Me visste det var noko med First Lego League. Men det var og alt. Vel framme på skulen, fekk me ein gjennomgang av kva me skulle gjera av rektor Lars Bakka. Me brukte deretter litt tid på å installere dei rette programma inn på dataene våre. Det tok sin tid i og med at det bare var to cd`ar tilgjengelege. Men etter ei god dataøkt var dataene våre fit for figth! Alle praksis elevane på sagvåg skulle delast opp i 6 grupper, to og to, men i og med at me plutseleg ikkje hadde rette type robotar til å klare detta, blei det i staden to grupper med 6 på kvar. Det bynte der og da allerede å bygge seg opp mot den store konkuransen detta skulle endå opp i. Deretter blei me opplert i First Lego League av elevane på sagvåg som hadde heldt på me detta i skulen. Det var ingen tvil om at dei var veldig inni detta, å viste godt kva dei snakka om, så godt at eg datt ganske fort av lasset, men me den vissheten at detta var noko me greit kunne få til med å ta tida til hjelp, så avansert var det ikkje. Resten av dagen gjekk til å prøve seg fram med roboten. Mitt lag tok det ganske kuligt denne dagen, mens dei andre var i fyr å flamme, og hoia å skreik for kvar minste ting dei fekk roboten til å gjer. Ganske irriterandes egentlig, så me bestemte derfor å ikkje la det drøye så altfor lenge og tok turen heim. Egentlig uten heilt å veta kva detta skulle endå opp i, me var klar øve at me skulle ha ein robotkamp, men alt det andre som skulle skje, var veldig fjernt for oss på vår gruppe. Me lot det derfor ligge øve helga og møtte opp med opplada batterier, mandagen der på.

Denne veka skulle bli begivenhetsrik. Roboten bjynte etterkvart å utføre det me ville den skulle gjer, for så å ikkje klare det lenger, uten at me forstod noko som helst av det! Det var med andre ord ei veka med mange oppturar, å mange nedturar å ulideli fortvilande øyeblikk. Var mange ganger me bare ville hive roboten i veggen. Og sånn gjekk dagene, prøving og feiling om ein annen, mens me veksla av med å slenge verbale stikk bor t til det andre bordet kor det andre laget holdt til. Utpsykinga var ein viktig del. Desse dagane var alt fokuset på konkurransen som skulle var torsdagen, ingen tenkte på den skriflege delen, det handla bare e om å få roboten te å sanka inn nok poeng på konkuransedagen til å knuse motstandarane våre, som itte mi meining var altfor høge på perå! Kjente det tente konkuranseinnstinktet mitt veldig å høyra på dei. Me måtte bare vinna!

Konkuransedagen kom, stemninga bland tilskoderane va veldig god! Ønsket om å lukkast blei bare endå større. Laga bestod av: Team Nudder: Vegard, Silje Anita, Lasse, Kjersti og meg sjølv. Og Team Rocket: Magnar, Astrid, Anders, Jan Even, Siri og Marie. (elle wannebee rocket scientists nr. 1,2,3,4,5, og 6 om du vil)

Konkursen blei ei nervepirrande oppleving, men til sjuande og sist vart det aldri tvil om kor seieren ville gå. Me var det andre laget totalt overlegne og var best i samtlege 3 omgangar. Med andre ord ein fullt fortjent seier. Nå var det vår tur til å var litt hovne:)

Men seiersgleden måtte legge seg etter ei stund den og, og arbeidet med å planlegge framføring og praksisdag måtte starte. Me delte oss opp i mindre grupper. Både med tanke på framføring og dagen i praksis. Framføringa kom i første sete. Og me blei enige om at Eg, Silje Anita, Siri, Marie og Astrid tok oss av fagteksten, Magnar, Jan Even, Vegard og Kjersti tok seg av å lage manualar te korleis robotane var bygde opp. Anders og Lasse tok seg av det å programmere roboten. Fredagen og helga blei satt av til dette og me avtalte å møtast igjen, på måndagen, då for å planlegge undervisning opplegga, for så å samkjøre alt tirsdag og onsdag med tanke på framføringa som skulle var på torsdagen. Eg var med Jan Even og Magnar på gruppa som skulle stå for tårnbygging. Så me lagde eit opplegg for det. Detta var noko me hadde god kontroll på korleis me ville gjera så det tok ikkje longe tida.

Når heile gruppa møttest igjen på tirsdagen, var me blitt redusert i antall, sjukdommen hadde tatt gruppa, og det blei derfor ingen gjennomgang av det me skulle framføre. Visa gjentok seg på onsdagen så me møtte opp på torsdagen uten noko gjennomgang av det me ville vise fram. Me mangla også denne dagen to mann, eller damer for å var meir korrekt, så det heile blei litt amputert av det. Men eg syns me løyste det greit. For min egen del gjorde ein litt dårlig jobb i forberedninga, til at eg blei litt manusbinda, å det er jo ikkje så bra. Lærepenge til meg sjølv der til neste gong!

Men framføringa gjekk bra den sånn sett frå gruppa sitt ståsted, så me er fornøyd me den. Den blei kanskje litt lang, men håpe alle følte me i store deler av den:)

Siste delen av dette prosjektet var å gjennomføre undervisningsopplegga våre i praksis. Dette blei gjort sånn at elevane i 5,6 og 7 klasse blei delt i 3 grupper på tvers av klassane. Me studentane hadde også delt oss i tri, og alle gruppene skulle innom kvar studengruppe. Dei skulle då var på kvar plass i ein time. Me trudde det kanskje skulle bli litt lenge, men det viste seg å gå knirkefritt. Elevane bygde tårn, kyrkjer, plattformer, pyramidar, omvendte pyramider, og ja alt du kan tenka deg av tragiton klossane. Dei var så oppslukte at dei hadde vanskelig med å ta farvel me bygningane sine når økta var slutt og det måtte rivast. Oss vaksne på gruppa gjekk rundt og ga elevane nye utfordringar og ga dei tips og hint om korleis bygningane kunne bli betre og meir stabile, slik at dei kunne stå i mot ein real storm. Me la og inn konkuransar etter kvart, som gjekk ut på å bygge det høgste tårnet på 10 min og lignande. Dette blei godt mottat. Så denne dagen gjekk veldig bra.

Så nå når heile prosjektet er over og me er i mål, er det med ein god følelse. Det har vore eit kjekt prosjekt, og ikkje minst lærerikt. Ikkje bare å holde på med det mi eiga gruppa har holdt på med, men og å høyra om det alle dei andre har gjort desse vekene. Har også vore nyttig det å ha denne praksisdagen, om konstruksjon og design ute i skulen. For å få erfaringar om korleis det er å arrangere ein sånn dag, det har me alle godt av.
Når det gjeld sjølve opplegget, så trur eg det var mange av oss så var litt oppgitte i starten, å ikkje vist heilt kor detta bar hen. Lite informasjon var gitt på førehand, og detta førte til litt frustrasjon hos enkelte, men det har jo komme fram i ettertid at detta var me hensikt frå læraranes side, at me sko få oppleve akkuratt det der, å var litt i vilrede. Så det er vel ein nyttig erfaring å ta med seg det og. Ellers syns eg det var litt dårleg at det ikkje var sjekka opp i dette me at robotane HSH var i besittelse av holdt stand, at me ikkje fann ut det før dagen me byrja. Så då blei jo ikkje opplegget sånn som det vart planlagt. Men me gjorde det beste ut av det, og gjennomførte med stil vil nå eg sei.

Kjekke veker, med mykje ny lærdom til oss studentane, det er min konklusjon, og eg trur mange er enige med meg i det:)

Blogg er bra?

Dette med bloggskriving var heilt nytt for meg når eg bjynte på HSH.
I starten syntes eg kanskje det var litt unødvendigt men eg forstod fort dens nytte. Det er veldig lærerikt å skrive ting med egne ord, da lærer du det enda bedre enn ved å bare lese det i pensum. Det å skrive blogg er ein fin måte å gi deg sjøl ein bekreftelse at du forstår pensum. Og der er viktig.
Det har også vore veldig lærerikt å lese hva andre har skreve om dei forskjellige emnene. Vis det er noko eg har hatt litt problemer med å forstå, har bloggane til mine medelevar vore greie å ha, i og med at der er det kanskje skreve på ein måte som gjer at eg forstår det betre enn ka eg gjer om eg les det i ei pensumbok, der det ofta kan stå på ein veldig tung måte. Eg synes vertfall at det gjer det.

Så eg må sei eg stiller meg te positiv til blogg skrivinga, sjøl om det av å te kan var eit ork å skriva, når du komme på det, den dagen det skal leverast spesielt. Men det er veldig nyttigt for oss, det er det ingen tvil om etter mi meining.

Så nå er eg klar for eit nytt semester me bloggskriving, håpe det blir like bra som det forrige:)