Det var det året jeg skulle begynne i 6 klasse at denne læreren kom inn i min skulehverdag.
Me visste me skulle få ny lærer, som var helt ny på skolen, og for første gang skulle me ha en mann som klasseforstander. Mange i klassen var spente på akkuratt det, mange av oss hadde av en eller annen grunn den innbillingen at alle mannlige lærerer var sånne sinte å sure å ikke minst skumle personer, så skulle skremme kunnskapen inn i hodet på oss. Men me kunne ikke ha tatt mer feil! Han kom inn i klasserommet første dagen, det var nesten som at en kunne se på han at han var kjekk. Han var nettop ferdig me utdanningen sin og me var første klassen hans.
Han fortalte om ting me skulle gjøre det året og sånne ting, han var så entusiastisk, det virket som om han virkelig gledet seg til dette året. Den entusiasmen smittet virkelig over på oss elevene, det var ikke ofte eg gikk hjem fra første skoledag å virkelig gledet meg til fortsettelsen. Og det gjorde jeg me god grunn, året i 6 klasse er det kjekkeste året eg hadde i grunnskolen, uten tvil. Men hvorfor? Hva var det med denne læreren som va så speiselt?
Den viktigste årsaken for min del er den tryggheten han skapte i klassen, den tryggheten han ga oss om at dette skulle me klare ilag. Om noe gjekk litt tregt for enkelte, så var det aldri sånn: "nei dette må du bare læra deg, med gang, visst ikkee kommer du til å slite i dette faget". For noen er kanskje det den beste fremgangsmåten, men for meg var det absolutt ikke sånn. Det var ikke ordene eg trengte høre om jeg slet me noe, det var her eg syns han var unik. Måten han ufarliggjorde det de enkelte kanskje slet med, "dette er ikke noe problem Ole Johannes, dette skal me ordne i lag, jeg å du". Det å føle den nærheten til læreren, føle at læreren virkelig bryr seg om deg, og ønske sterkt at nettopp du skal klare å lære det han går gjennom synest jeg er ekstremt viktig.
Han var en av oss denne læreren, en av gjengen, rett å slett en kul type, som me fleste såg opp til. I friminuttene var han som en kompis og kunne tulle og tøyse, mens når det ringte inn var han læreren, som fikk alle til å syns at skolen var kjekk. Måten han gjorde det på var med sitt gode humør, en god lærer må kunne spøke å ha det løye i skolen, så det ikke skal bli så altfor seriøst å kjedelig. Man lærer så utrolig mye mer om man har det kjekt når man skal lære om det. Det er det ingen tvil om, og det er noe jeg vil legge vekt på når jeg en dag er den som skal stå der oppe me tavlen å undervise. Prøve så godt jeg kan å motivere til læring gjennom humør å gleden over å få undervise i akkuratt dette faget, dette er kjekt! Det smittet vertfall over på meg som elev:)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Eg skjønar godt at du har gode minne frå denne læraren Eit interessant spørsmål er kva han konkret gjorde for å vere kul og ledar samstundes? Korleis klarte han å "vere ein av gjengen" samstundes som dei "fleste såg opp til" han?
Det denne læraren gjorde som var nytt for oss i forhold til tidligere år, var at han ikkje var lika høytideli, var liksom meir menneskelig på ein måte. Me kunne snakka om andre ting enn bare skule skule skule. Tideligare lærarar var det ofte sånn at di kom inn til time, lærte vekk det di skulle lære oss å tok sakene sine å forsvant ut av rommet igjen. Så såg me dei ikkje før neste time dei skulle ha oss. Me fekk aldri den nærheta som eg syns er vikti. Men han var sjølklart og veldi autoritær, me viste han kunne bli sint han og, så det va kje fest å basar i heile 6 klasse for å sei det sånn:)Men det virka som han likte var me oss, å det var kjekt, han var vår store sterke beskyttar ute i skulegården, å det er ein trygghet det er greit å ha, og me det oppnådde han også heltestatus bland oss (vis det er eit ord me kan bruka i skulesammenheng) :)
Legg inn en kommentar